Ordentligmat.no har dratt i gang Matvalg 2010 fordi
"Matvalgene vi tar, får konsekvenser." I februar var temaet
Sjømat, godt for alt? Heile februar gjekk medan eg grubla på tema, og plutseleg var det mars. Februar er jo så kort... Etter å ha jobba med fiskeripolitikk i nokre år, så er det lite eg ikkje meiner noko om når det gjeld fisk. Men eg skal nøye meg med nokre poeng knytt til miljø og forbrukarspørsmål.
Miljø
Sjømat har store helsemessige gevinstar, og god sjømat smakar godt, men som til all annan matproduksjon er det ein del miljømessige spørsmål ein må forholde seg til. For sjømat gjeld det mellom anna problemstellingar knytt til overbeskatning, framanstoff og berekraftig utnytting av fornybare ressursar.
Andreas Viestad skreiv i Dagbladet Magasinet for nokre uker sia at han skulle slutte å spise tunfisk fordi nokre av bestandane er så sterkt nedfiska. Den tanken hadde eg gått svanger med lenge, men det vart liksom med tanken. Men no som eg ikkje har store tilgangen til sushrestaurantar lenger, så skal eg klare å la vere tunfisken eg også.
Industrifisket har gjort det lettare å beskatte bestandane for hardt, og mange av dei store fiskebestandane i verda har blitt overfiska. For den som er interessert i å vite meir om bestandsituasjonen for fiskeartane vi fiskar på i Norge, tilrår eg Havforskingsinstituttet sine sider med
kvoteråd. Her går det mellom anna fram at det er grunn til å vere uroleg for bestanden av torsk frå Nordsjøen, medan norskarktisk torsk kan vi ete med godt samvit. Bestanden er i god forfatning, delvis på grunn av høge temperaturar i havet. (Men det er det grunn til å vere uroleg for av av ein heilt annan grunn: Klimaendringane. Klimaendringane kjem til å føre til endringar for fiskeria våre. Det kan du lese meir om
her.)
Det er framanstoff i mat, og det er gode grunnar til å setje seg inn i det. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning har nettopp offentleggjort ein
rapport om overvaking av framanstoff i sjømat frå Barentshavet. Forskinga fortel at på grunn av miljøforureing, inneheld fiskelever høge nivå av dioksin og PCB. Derfor gir Mattilsynet
følgjande råd:
- Barn, kvinner i fruktbar alder og gravide bør ikkje ete fiskelever eller pålegg laga av fiskelever, til dømes Svolverpostei og Lofotpostei.
- Andre grupper i befolkninga bør avgrense inntaket av fiskelever og pålegg laga av fiskelever.
Eg skal avstå frå torskelevra eg også, berre sånn for sikkerheits skuld (sanninga er at eg har aldri smakt...). Ikkje tunfisk og ikkje lever på meg altså. Men ferskfesken skal eg ete med godt samvit. Som alltid når ein byrjar studere miljøspørsmål, så ser ein korleis alt heng saman med alt. Det er ikkje så lett å gjere gode forbrukarvalg, men det er inga orsaking for å ikkje undersøke litt.
Stakkar, stakkar forbrukar
Eg går og rugar på eit lengre innlegg om matforbruk. Ein dag kjem det eine grausame Salbe. Her er ein liten forsmak: Eg ønskjer lovane om tilbod og etterspørsel dit peppern gror!
Eg skjønner ingenting av den norske matmarknaden. Korfor er det så vanskeleg å få tak i ferske fiskeprodukt når ein bur rett ved havet? Med mindre ein kjenner nokon eller kjenner nokon som kjenner nokon, så er det nesten umogleg. Og korfor klagar folk på at fisken er dyr? Det skal då ganske mykje arbeid til å få tak i fisken - skal ikkje folk få betalt for arbeidet sitt berre fordi vi er så heldige at vi har havutsikt? Og kven var det som fann ut at det rette knekkpunktet mellom tilbod og etterspørsel gjer det rasjonelt å sende fisken til Kina for filetering?
Butikkane (i.e. kjedane) oppfører seg som at forbrukarane vil ikkje ha kvalitet, og den uttalte forbrukarmajoriteten svarar at mat vil vi helst ha gratis. Guess what? Vi arbeider for å leve, og vi lever av mat! (Også overlever vi om vi held kroppen i nok aktivitet, men det er ei ganske anna sak.) Nei, til helsike med tilbod og etterspørsel!
Konklusjon? Er sjømat godt for alt? Folk som synest det er eit interessant spørsmål, kan vandre litt på sidene til til dømes Havforskingsinstituttet. Svaret har så mange nyansar, at skråsikker nyttar det ikkje å vere.
God middag!